Vankomycin-resistente enterokokker og legemiddelresistente gen

Resistens mot narkotika er også kjent som medikamentresistens, refererer til bakteriers motstand mot virkningen av antibakterielle stoffer.Når medikamentresistens først oppstår, vil kjemoterapieffekten av legemidler reduseres betydelig.Resistens mot medikamenter deles inn i indre resistens og ervervet resistens.Iboende resistens bestemmes av bakterielle kromosomale gener, som overføres fra generasjon til generasjon, og vil ikke endres.Ervervet resistens skyldes at bakterier etter kontakt med antibiotika endrer sine egne metabolske veier slik at de ikke blir drept av antibiotika.

Vankomycinresistensgenene VanA og VanB er ervervet medikamentresistens, hvorav VanA viser høye nivåer av resistens mot vankomycin og teikoplanin, VanB viser forskjellige nivåer av resistens mot vankomycin, og er følsom for teikoplanin.Vancomycin brukes ofte klinisk for å behandle grampositive bakterielle infeksjoner, men på grunn av fremveksten av vankomycinresistente enterokokker (VRE), spesielt enterococcus faecalis og enterococcus faecium, som utgjør mer enn 90 %, har det medført nye store utfordringer for klinisk behandling .For tiden finnes det ikke noe spesifikt antibakterielt medikament for behandling av VRE.Dessuten kan VRE også overføre medikamentresistensgener til andre enterokokker eller andre gram-positive bakterier.